Veileder for alternativ kommunikasjon i praksis

Når et menneske ikke blir forstått, er det sjelden bare et kommunikasjonsproblem. Det påvirker muligheten til å velge, si nei, høre til, lære og ha innflytelse over eget liv. En veileder for alternativ kommunikasjon må derfor handle om mer enn symboler, hjelpemidler og metoder. Den må vise hvordan omgivelsene tar ansvar for at kommunikasjon faktisk virker i hverdagen.

Alternativ og supplerende kommunikasjon, ofte omtalt som ASK, brukes når talespråk alene ikke dekker personens behov for å uttrykke seg eller forstå andre. Det kan være tegn, bilder, konkrete gjenstander, kommunikasjonsbøker, talemaskiner, skrift, kroppslige uttrykk eller en kombinasjon. Det avgjørende er ikke hvilket uttrykk som ser mest avansert ut, men om personen får tilgang til kommunikasjon som er forståelig, tilgjengelig og brukt av menneskene rundt.

Kommunikasjon er en forutsetning for deltakelse

Kommunikasjon skal ikke reduseres til trening i å be om noe. Å kunne be om drikke eller velge aktivitet er viktig, men et reelt kommunikasjonstilbud må også gi rom for å protestere, dele opplevelser, stille spørsmål, fortelle om noe som har skjedd og påvirke beslutninger. Uten dette blir deltakelse lett noe andre tolker på vegne av personen.

Dette er også et rettighetsspørsmål. Prinsippene i CRPD peker tydelig på at mennesker med funksjonsvariasjoner skal kunne uttrykke meninger, motta informasjon og delta på lik linje med andre. I praksis betyr det at barnehager, skoler, arbeidsplasser og tjenester ikke kan vente på at personen skal «vise at hen kan bruke ASK». Omgivelsene må legge til rette for at kommunikasjon kan utvikles og brukes.

Det holder ikke å ha en kommunikasjonsbok liggende i en skuff eller et nettbrett som bare tas fram i en økt. Kommunikasjon må være tilgjengelig når noe skjer: ved måltidet, i garderoben, i friminuttet, under et møte, på bussen og hjemme ved middagsbordet. Når verktøyet ikke følger personen, blir tilgangen tilfeldig. Når de voksne ikke kan bruke det, blir ansvaret urimelig lagt på den som allerede møter størst barrierer.

Start med hverdagen, ikke med verktøyet

En god veileder for alternativ kommunikasjon begynner med en konkret kartlegging av situasjonene der kommunikasjonen stopper opp. Hvem er til stede? Hva prøver personen å formidle? Hva blir ofte misforstått? Hvilke valg tas uten at personen får delta? Slike spørsmål gir et bedre utgangspunkt enn å starte med spørsmålet om hvilket hjelpemiddel som bør velges.

Se særlig etter mønstre. Kanskje blir morgener uforutsigbare fordi beskjeder gis muntlig i høyt tempo. Kanskje oppstår frustrasjon i overgangene mellom aktiviteter fordi personen ikke vet hva som kommer. Kanskje blir spørsmål stilt på en måte som forutsetter talespråk, selv om personen best uttrykker seg gjennom blikk, tegn eller symboler. Barrierene ligger ofte i samspillet og organiseringen, ikke i individet alene.

Kartleggingen bør omfatte både uttrykk og forståelse. En person kan ha behov for bilder for å forstå dagens plan, men foretrekke kroppslige signaler, tegn eller en talemaskin for å uttrykke egne meninger. Noen trenger få og svært konkrete ord i en bestemt situasjon, mens andre trenger et rikt ordforråd for å kunne fortelle, tøyse og delta i samtaler. Tiltakene må passe den enkeltes liv, relasjoner og interesser.

Observer uten å vente på «riktige» svar

All kommunikasjon teller. Et blikk mot døren, en hånd som skyver noe bort, en endring i pust eller kroppsspenning kan være uttrykk for valg, ubehag, forventning eller et ønske om pause. Slike uttrykk må møtes med nysgjerrighet og en respons som viser at de har betydning.

Samtidig må fagpersoner og pårørende unngå å gjøre tolkning til en erstatning for kommunikasjon. Å kjenne personen godt er verdifullt, men målet kan ikke være at én bestemt voksen alltid skal forstå. Målet er å bygge flere måter å uttrykke seg på, slik at personen blir mindre avhengig av andres gjetting og flere kan delta i samspillet.

Gi tilgang til språk gjennom hele dagen

ASK utvikles i relasjoner. Derfor må voksne bruke kommunikasjonsformen mens de snakker, ikke bare be personen om å bruke den. Når en lærer peker på symboler mens hun forklarer oppgaven, eller en forelder bruker tegn samtidig som han snakker om helgens planer, modelleres et språk i en meningsfull sammenheng.

Dette kalles ofte språklig modellering, men selve handlingen er enkel: Den voksne viser hvordan tilgjengelige uttrykk kan brukes til å kommunisere. Det betyr ikke at hver setning må gjøres om til symboler eller tegn. For mye tempo og for mange krav kan gjøre samspillet tungt. Velg sentrale ord, gjenta dem i relevante situasjoner og gi tid til respons.

Ventetid er et faglig tiltak, ikke passivitet. Mange trenger lengre tid til å oppfatte en beskjed, orientere seg i et system, planlegge et svar og gjennomføre det. Hvis den voksne fyller stillheten med nye spørsmål eller svarer på vegne av personen, forsvinner muligheten til å ta tur i samtalen. Tell gjerne stille til ti før du tolker manglende respons som et nei eller som manglende forståelse.

Språket må også være større enn behov her og nå. Hvis kommunikasjonstilbudet bare inneholder «mer», «ferdig», «spise» og «drikke», begrenses personen til å be om tjenester. Legg inn ord for mennesker, steder, følelser, opplevelser, humor, vurderinger og spørsmål. Ord som «liker ikke», «vent», «hvorfor», «igjen», «min idé» og «ikke nå» kan være avgjørende for selvbestemmelse.

Planlegg ansvar, opplæring og overgangene

ASK svikter ofte ikke fordi intensjonen mangler, men fordi ansvaret er utydelig. Én ansatt kan ha god kompetanse, mens resten av teamet er usikre. Da fungerer kommunikasjonen bare når akkurat den personen er på jobb. Det er ikke forsvarlig som varig løsning.

Ledelse og tjenesteansvarlige må avklare hvem som har ansvar for opplæring, oppdatering av kommunikasjonsmateriell, samarbeid med familien og evaluering av tiltakene. Det må settes av tid til å øve i reelle situasjoner, ikke bare til å lese en plan. Vikarer og nye ansatte trenger enkel, konkret informasjon om hvordan personen kommuniserer, hva som er viktig å være oppmerksom på, og hvor kommunikasjonsstøtten finnes.

Overganger krever særskilt oppmerksomhet. Når barnet bytter avdeling eller skole, når en ungdom begynner i arbeidstiltak, eller når en voksen får nye tjenesteytere, kan kommunikasjonskompetanse forsvinne fra én dag til en annen. En oppdatert kommunikasjonsprofil kan gjøre overgangen tryggere. Den bør beskrive hva personen forstår, hvordan hen vanligvis uttrykker seg, hvilke temaer og ord som er viktige, og hvordan samtalepartnere best støtter deltakelse.

Familien skal være en sentral samarbeidspartner, men skal ikke stå alene med systemansvaret. Foreldre har ofte inngående kunnskap om barnets uttrykk og interesser. Tjenestene må bruke denne kunnskapen, samtidig som de selv bygger kompetanse og sørger for at tiltakene fungerer også utenfor hjemmet.

Slik vet dere om tiltaket virker

Målet er ikke at en perm er ferdig laget eller at et digitalt system er anskaffet. Målet er at personen faktisk får mer innflytelse og flere kommunikative muligheter. Evaluer derfor med spørsmål som går tett på hverdagen: Får personen protestert på en måte som blir respektert? Blir hen inkludert i samtaler med jevnaldrende, kolleger eller familie? Forstår hen hva som skal skje videre? Kan hen ta initiativ uten å bli testet eller bedt om det?

Se også på de voksnes praksis. Modellerer de kommunikasjon? Gir de nok tid? Er støtten tilgjengelig i situasjonene der den trengs? Dersom svaret ofte er nei, er det et signal om at planen må justeres. Det er ikke personen som har «mislyktes» med ASK.

Små endringer kan ha stor betydning: et visuelt valg før en aktivitet, et tegn som hele teamet bruker konsekvent, eller en tilgjengelig måte å si «stopp» på. Men tiltak må ikke bli stående som enkeltstående gode ideer. Inkludering må planlegges, forstås og gjennomføres - hver dag, av alle som har ansvar for samspillet.

Når kommunikasjon får en fast plass i strukturene rundt personen, blir den ikke et ekstra tiltak. Den blir det den alltid skulle vært: en vei til å bli hørt, forstått og regnet med.